Arkiv

Helse, et individuelt eller sosialt ansvar?

Maten vi spiser spiller i stor grad inn på helsen vår. Men hvem skal bestemme hva maten som ligger i butikken skal inneholde? Er det du og jeg? Er det produsentene? Eller skal staten og helsedirektoratet bidra på denne fronten, med reguleringer og andre strukturelle vedtak? I denne artikkelen vil jeg drøfte et par synspunkter angående dette.

Bilde: Colourbox

Røykeloven er kommet for å bli
Bilde: Colourbox

I hvilken grad staten skal beskytte befolkningen? Allerede i dag eksisterer det en rekke lover som er til for å beskytte befolkningen på bekostning av vår frihet som enkeltindivider. Disse lovene tas i dag som selvfølgelige, men ikke alle ble oppfattet slik da de ble innført. Eksempler er våpenloven, alkoholloven og i denne sammenheng den relativt ferske røykeloven. Er det ønskelig at staten og helsedirektoratet styrer hva maten vi har tilgang til inneholder? Et argument for slike tiltak er at man når ut til hele befolkningen, noe som kan være effektivt dersom det er stor sannsynlighet for at det aktuelle tiltaket vil være gunstig for folkehelsen. Argumentene mot vil hovedsakelig omhandle de eventuelle innvirkningene tiltaketvil ha på vår frihet. Hvilke tiltak er aktuelle og hvor mye frihet er vi villige til å ofre? Er styrende tiltak eller forbud veien å gå?

Transfett

Steen Stender snakket nylig om statlig styring av matvaretilgang under LHL sin kostholdskonferanse. Under sin presentasjon la han frem hvordan en signifikant andel av den Danske befolkningen i 1994 fikk i seg over 5g transfett daglig. Allerede på denne tiden var det kjent at transfett var en stor bidragsyter til risikoen for å utvikle hjertesykdom. Etter press fra det danske helsedirektoratet, gikk matvareprodusentene over til andre fettyper. Endringen ga ønsket effekt, men det var fortsatt en subgruppe av den danske befolkningen som fremdeles fikk i seg ganske mye av dette fettet. Danske helsemyndigheter innførte i 2004 en lov om innholdet av transfett i mat. Salg av produkter hvor mer en 2% av fettinnholdet var transfett ble nå forbudt, og resultatet av dette er at det nå omtrent ikke finnes transfett i maten man får kjøpt i Danmark.

Bilde: Colourbox

Bilde: Colourbox

I Norge har vi per i dag ikke et slikt forbud, men produsentene er lovpålagt å informere om et produkt inneholder transfett. En av grunnene til at vi ikke har innført et forbud, er at inntaket av transfett i den norske befolkningen jevnt over er veldig lavt. Stender tok en liten runde i Oslo dagen før han holdt foredraget sitt. Med unntak av flere typer kjeks i innvandrerbutikker på Grønland i Oslo, fant han veldig lite. Disse kjeksproduktene var importert, og innholdt transfett i doser langt over de 2% av fettinnholdet som er satt som grensen i Danmark.

Grunnet det lave inntaket av transfett i befolkningen, vil mange argumentere for at transfett derfor ikke er et problem her i landet. Men husk at akkurat det samme var tilfelle i Danmark når man så på hele befolkningen under ett! Finnes det subgrupper i den norske befolkningen som fremdeles inntar større mengder transfett? Skal norske myndigheter følge Danmarks eksempel og ”redde” de som får i seg for mye transfett? Stender svarte langt på vei ja på dette spørsmålet!

Helsegevinsten må veies opp mot påvirkningen lovforslaget har for befolkningens frihet, selvstendighet og egenansvar. Det å forby salg av trans fett i Norge kan ses på som en bagatell med tanke på den begrensede tilgangen på produkter som inneholder transfett. På den andre siden kan det argumenteres for at en lov ikke vil påvirke befolkningen. I Danmark viste det seg at å gå fra trans fett til andre fettyper ikke hadde noen innvirkning på smak eller pris. Så hva har vi egentlig noe å tape ved å innføre en slik lov?  I paneldebatten som avsluttet konferansen sa hele panelet seg enig i at dette burde gjennomføres.

Les også: Heldigvis bestemmer vi selv hva vi skal spise

Hvilke andre områder burde diskuteres?

Transfett er helt klart et helseproblem dersom vi får i oss for mye, men er det også andre områder myndighetene bør ta ansvar og gå inn og regulere? Som nevnt over så må en eventuell helsegevinst veies opp mot hvordan reguleringene påvirker befolkningen. Det er viktig å ivareta befolkningens autonomi og råderett over eget liv, samtidig som man har et ansvar for den samlede folkehelsen. Vi har alt å vinne på forbedring av folkehelsen, både økonomisk og ikke minst når det gjelder livskvaliteten til den enkelte. Her er et par punkter som kanskje burde være oppe for diskusjon.

  • Sukker

Inntak av tomme kalorier er ofte sett på som en medvirkende årsak til fedme og overvekt. Nå er også sukker satt i forbindelse med risiko for å utvikle hjertesykdom og er regnet som verstingen av alle kostholdsfaktorene. En del matvarebutikker har forsøkt å påvirke forbrukerne ved å fjerne produkter med høyt sukkerinnhold fra kasseområdet, men er dette tiltak som burde styres ovenfra og dermed gjelde alle? Skal helsedirektoratet gå enda lenger for å begrense folks sukkerinntak? Avgiftsøkning er sannsynligvis ikke veien å gå, siden sukker er veldig rimelig og fortsatt vil være dette på tross av dette. Kan en regulering av salgsvolumene av sukkerholdig drikke være en ide? Eller forbud mot å selge godteri med leker inni rettet mot barn? Hva med å påvirke befolkningen til å i større grad velge produkter med kunstig søtning?

Gelatine candy

  • Endring av næringsinnhold i matvarer

Anna Haug la på LHLs kostholdskonferanse frem data på det at ved å endre innholdet i kraftforet som gis til kylling, kan du blant annet endre fettsammensetningen i kjøttet. Om soyaoljen i fôret byttes ut med raps- og linfrøolje, vil ikke kjøttet bare inneholde omega-6, men også en betydelig andel omega-3-fettsyrer! Når vi så spiser denne maten, så påvirker fettsyresammensetningen i kjøttet fettsyresammensetningen i vår egen kropp, så dette er også et tiltak som vil treffe store deler av befolkningen. Vi vet at forholdet mellom omega-3 og omega-6 kan ha mye å si for helsen.

  • Standardiserte innholdsfortegnelser

I USA har de en lov som gjør at alle matvareprodusenter må opplyse om varens innhold gjennom en standardisert innholdsfortegnelse, hvor det også stilles krav til skriftstørrelse. På denne måten skal det alltid være tydelig hva maten vi kjøper inneholder. Dette krever imidlertid opplysning og bevisstgjøring i befolkningen angående hva man skal se etter og hva man skal velge. Stender gjorde et poeng av at innholdsfortegnelsene ofte var skrevet med en ekstremt liten skrift, spesielt når innholdet i matvaren var så som så. Vil et slikt tiltak påvirke produsentene til å forbedre innholdet i matvarene?

Konklusjon

Er vi villige til å sette begrensninger og endre på matvarene dersom helsedirektoratet kan påvise at endringen vil ha en helsemessig gevinst i befolkningen? Som ved innføringen av røykeloven kan dette i stor grad hvile på om befolkningen er overbevist om at endringen har en positiv helseeffekt.

Hva mener dere: Er helse utelukkende et individuelt ansvar, eller kan det forsvares dersom myndighetene innfører tiltak som nevnt i artikkelen? Legg igjen din mening i kommentarfeltet!

 

10 kommentarer tilHelse, et individuelt eller sosialt ansvar?

  • Eivind

    Fin artikkel. Helse er både den enkeltes og myndighetenes sitt ansvar. Myndighetene skal ikke bestemme hva du spiser mener jeg, men de kan gjøre endringer som gjør det attraktivt å spise sunnere samtidig som det blir mindre attraktivt å spise usunt. Jeg mener transfettforbud er fornuftig, ikke pga helheten, men pga subgruppene som du påpeker. Jeg mener også at det burde vært innført en sukkerskatt. Ikke fordi det ville ført til særlig redusert sukkerinntak, men fordi man kunne brukt det man får inn på avgiften til å fjerne moms på alle frukt, grønnsaker og rene fiskeprodukter (tenker da på fileter\hel fisk og ikke fiskeboller). Selv om det kanskje ikke hadde utgjørt veldig mye så hadde man nok fått en vridning mot at man hadde kjøpt litt mindre sukker og litt mer frukt, grønt og fisk. Det hadde samtidig kanskje ikke kostet myndighetene en krone…

    • Ole Anders Brøndbo

      Takk Eivind. Å senke mums på næringstette basis råvarer (fisk, frukt, grønnsaker) er jeg helt enig i at kan ha en god effekt. Men når det kommer til godteri og andre ting med mye tilsatt sukker er jeg ikke like sikker på om moms triksing kommer til å være like effektivt. Frykter at helse gevinsten ikke kommer til å veie opp mot misnøyen i befolkningen. Er helt enig i at det må gjøre noe med folks sukkerinntak, men trur ikke mums vil stoppe sukkersuget.

      • Argumentet mitt ift skatt på f.eks sukker handler rett og slett om å finansiere momskutt andre steder. Om man f.eks setter på en avgift på 5,- pr kg sukker kan det hende man finansierer hele momskuttet på de nevnte varene jeg nevner uten at jeg tror veldig mange vil merke det på lommeboka. F.eks vil en halvliter cola da koste 25 øre mer.

  • For at folk skal kunne ta riktige valg må de få riktige råd. Helsemyndighetene burde se på de råd de gir befolkningen og ta bort alle de myter om farlig mettet fett og slutte med å anbefale for alle å spise mel/kornmat. Alle type 2 diabetikere og insulinresistente overvektige kan jo i prinsippet spise seg friske og slanke med lite karbohydrater og med mer naturlig mat med rett animalsk fett og omega3 fett fra fisk, mettet fett fra kokos samt olivenolje. Om alle var enige om hva som er sunt er det jo opp til enhver om en vil følge rådene.At man bør unngå industri-mat er selvklart men det får vi nok aldri myndighetene til å innrømme.

    • Alle typer er kanskje å ta i litt da IR\DB2 har en veldig sterk genetisk komponent hos noen få av de som har det, og de må både være normalvektige, betydelig fysisk aktive i tillegg til å være nøye med kosten for å holde seg medisinfrie. Miljøgifter, vitamin D, melanin og en rekke andre faktorer er også sterke bidragsytere som forklarer hvorfor enkelte ikke kommer i mål med lavkarbo. Har truffet et par av dem selv og de var nesten som type 1-diabetikere uten å være det allikevel, kost hjalp mye, men det var ikke nok. Men alt i alt er jeg enig med deg.

      Et problem er at sånn som matvareproduksjonen etc er idag vil det være svært vanskelig å kunne gi dette som et generelt råd til hele befolkninga da korn, korn, korn og planteoljer av lav kvalitet gjennomsyrer hele matproduksjonen. Derimot mener jeg at man helt klart burde nedfelt egne råd for DB2\IR og der burde en balansert lavkarbotilnærming helt klart vært det anbefalte førstevalget i mine øyne 🙂 Ideelt sett skulle jeg ønske en dreining bort fra mye av kornproduksjonen over på grønnsaker og et større innslag av økologisk gårdsdrift, men det skjer vell ikke over natta…

  • Ole Anders Brøndbo

    Er helt enig i at folk må få råd og veiledning i forhold til ernæring. Særlig når det kommer til å spise variert og etter personlige forutsetninger. Helsemyndighetene jobber med en oppdatering av de rådene som er gjeldene i dag. Som Åge Tvedal sa om kostrådene ved LHL konferansen ”Skal vi virkelig sitte på fasiten før vi setter i gang tiltak?” (se sammendrags artikkel fra LHL).

    Ser også på det med industri mat/ferdigprodukter som et vanskelig område i denne sammenhengen. En mulighet kan kansje være utarbeiding/forbedring av retningslinjer for innhold i produktene. Det er nok en industri som alltid vil være der. Har du noen forslag?

  • Fin artikkel 🙂

    Jeg er for øvrig helt for et totalforbud av transfett, siden det gir en positiv helseeffekt uten å påvirke forbrukers valgfrihet eller har muligheter for vridning av adferden (som er en problemstilling man selvfølgelig må ta høyde for med all regulering).

    Når det gjelder momsregulering av matpriser, har jeg skrevet litt om dette i bloggen min, om det skulle være interesse for det. Jeg tror ikke det er en tilfeldighet at enkelte av dagligvarekjedene har vært intense pådrivere av dette, og jeg tviler på at det har noe med sunnhet å gjøre.

    http://pinglo.wordpress.com/2010/06/02/hvorfor-jeg-tror-at-sunn-mat-aldri-kommer-til-a-bli-billig/

    • Likte saken din, og oppfølgingssaken om rasjonalitet var også veldig fin! Anbefaler alle å ta en titt!

      «Å ”gjemme bort” godteriet i butikken vil ikke gå ut over de rasjonelle konsumentene, som uansett kjøper det og finner frem til det. Derimot kan det gjøre det langt enklere for foreldre å motstå maset fra barn i kassakø som vil ha godteri, eller for folk som ikke skal/bør kjøpe godteri å unngå å falle for fristelsen selv. Eksponering av sunne alternativer gjør at flere kjøper det. Man kan selvfølgelig bare avskrive alt som ”svake mennesker” og si at de ikke fortjener bedre, og individuelt ansvar, og at overvektige mennesker bare er dumme/uvitende mennesker som har lagt opp til det. Men det hjelper ingen.»
      http://pinglo.wordpress.com/2010/06/08/myten-om-individuell-rasjonalitet/

  • Steinar Hagatun

    Vi må også ta hensyn til at matvareindustrien har sine interesser og kan manipulere både vanlige forbrukere og poltikere. For å kontrollere disse kreftene må også politiske vedtak gjøres. Jeg har laget en link til videoen ‘The Men Who Made Us Fat’: http://steinarhagatun.blogspot.no/#!/2013/01/fedme-og-politikk.html
    Her får vi et innblikk i hvilke mekanismer vi står ovenfor.

Legg igjen en kommentar

  

  

  

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.