Arkiv

Oppskriften på en god kostdebatt?

Kostdebatten som har rast i media det siste året har ikke vært spesielt ryddig. Ofte skulle man tro at fokuset ligger et helt annet sted enn på å komme til en enighet om hva som er det beste kostholdet. Prestisje og det å «ha rett» ser ut til å være viktigere enn å komme fram til en god løsning. Hva må til for at vi skal få til en fruktbar debatt, som folkehelsen på sikt kan dra nytte av?

Forhåpentligvis har alle parter i debatten det samme overordnede målet, nemlig en forbedret folkehelse. Hvorfor er vi ikke da mer interesserte i å komme sammen og diskutere de ulike synspunktene, og i samråd med nyere studier og forskningsresultater komme fram til en felles løsning. Så lenge alle insisterer på å stå på sitt, kommer vi hvertfall ingen vei. I det minste burde vi være mer åpne om at vi per i dag ikke kan si så veldig mye sikkert når det kommer til kosthold, og at det er svært vanskelig å gjøre studier som isolerer effekten av enkelte næringsstoffer eller matvarer. I tillegg er folk forskjellige, og de samme kostrådene kan ikke være optimale for alle, slik at en individuell tilnærming vil være helt nødvendig.

 

Vi må bli enige om hva vi diskuterer

Hvis du ser på kostdebatten slik den er i dag, så er det tydelig at de ulike partene diskuterer på ulikt grunnlag. Det første som må skje for at debatten i mine øyne skal komme på rett kjøl igjen, er at man holder seg til det man diskuterer. Hvis målet med debatten er å finne ut hvilket kosthold som er det beste for helsen, så må ting som bærekraft og solidaritet med fattige land holdes utenfor. Da må man rett og slett fokusere på hvilken effekt kostholdet har på helsen, uavhengig av andre faktorer. Disse andre tingene har helt klart sin plass i utarbeidelsen av kostråd for en større populasjon, men i forhold til helsespørsmålet for enkeltindividet blir det en annen diskusjon.

Når man skal lage anbefalinger for større grupper, må man selvfølgelig ta hensyn til at det skal være nok mat til alle og at alle skal ha mulighet til å følge anbefalingene. Dette er helsepolitiske spørsmål som helt klart spiller inn på hvordan kostrådene blir seende ut, men man burde da også være åpne om at dette er tilfelle, og at helse ikke er det eneste hensynet som prioriteres.

Vi må bli enige om hvem vi diskuterer

Når vi diskuterer kosthold, er det viktig å ha for seg at folk er ulike og har ulike behov. Derfor er det viktig å gjøre det helt klart hvem sitt kosthold man diskuterer. Er det snakk om en frisk befolkning, eller diskuterer vi kanskje kosthold for diabetikere? Hva med hjertepasienter, epileptikere eller folk med ulike funksjonshemninger? Alle vil ha ulike behov for diverse næringsstoffer, og når vi blander alle disse gruppene sammen i samme diskusjon, blir det bare surr.

I tillegg til at folk er ulike, så må vi også ha klart for oss om vi diskuterer kostholdsanbefalinger til enkeltpersoner eller til større grupper. Når det gjelder kostråd på individnivå, kan kostholdet tilpasses dette individets situasjon og utgangspunkt. Dette faller litt bort når man skal gi anbefalinger til større grupper, og disse rådene blir nødvendigvis mer generelle. Målet med kostholdsråd til større grupper må være at dersom hele gruppen følger disse rådene, vil det bli en gjennomsnittlig forbedring i helsen til folk. Det vil ikke dermed si at disse rådene er optimale for hver enkelt, for som nevnt i forrige avsnitt vil folk med ulikt utgangspunkt har ulike behov.

Vi må bli enige om definisjonene på det vi diskuterer

På dette punktet er det naturlig å ta opp debatten om lavkarbo. Her er det helt klart behov for å bli enige om hva man legger i det begrepet før det i det hele tatt et vits i å diskutere det. Om man diskuterer lavkarbo og opererer med to helt ulike meninger om hva lavkarbo er, er det uunngåelig at man ender opp med å snakke forbi hverandre. En løsning kommer man hvertfall ikke fram til, og det vanlige er at man ender opp med å stå å kritisere hverandre i stedet for å fokusere på det man er enige og uenige om.

På samme måte må vi være enige om hva som er alternativet til lavkarbo. Er dette et kosthold i tråd med de offentlige anbefalingene, eller er det et typisk norsk kosthold med et stort innslag av ferdigmat og enkle løsninger?

Et veldig godt eksempel på dette er saken fra dagbladet nylig, der Sunt Hjem hadde hjulpet en familie å legge om kostholdet til en form for lavkarbokosthold. I artikkelen ble også en ernæringsfysiolog intervjuet, og et av spørsmålene var:

«Kan barn spise lavkarbo?»

Svaret ernæringsfysiologen gav på dette spørsmålet var:

«Nei, barn skal ikke gå på ekstrem lavkarbodiett».

Problemet med denne uttalelsen er at det aldri var snakk om noen ekstrem lavkarbodiett. Fokuset i den artikkelen var på å kutte ut inntaket av ferdigmat og halvfabrikata, og begynne å lage maten fra bunnen av med rene råvarer. Når man på denne måten legger andre meninger i munnen på de man diskuterer med, og deretter argumenterer mot disse (stråmannsargumentasjon), kommer man ingen vei!

Dette var bare et av mange eksempler på at man snakker forbi hverandre, nettopp fordi man opererer med ulike definisjoner av det som diskuteres. Dette er veldig ødeleggende, og hindrer det jeg ville sett på som en god debatt. Om man er enige om hva man diskuterer, kan fokuset legges på de tingene man er enige om, for det er faktisk en del ting alle er enige om!

Baser debatten på fakta, ikke følelser

Det er klart at når man har jobbet med noe i mange år, så blir meningene våre farget av nettopp det. Ingen liker at andre forteller at du tar feil, spesielt ikke når dette er noe du jobber med til daglig. Men, som nevnt innledningsvis, så håper jeg at alle parter i kostdebatten har det samme overordnede målet, nemlig en forbedring av folkehelsen. Da er det på tide å innse at om vi skal komme noen vei, så må vi være åpne for å høre på hva motparten har å si. Når det kommer relevante forskningsresultater, må vi være i stand til å se objektivt på disse, og være villige til å endre meningene våre dersom dokumentasjonen for noe annet er sterk nok. Om man ikke er villig til å høre på ting som strider mot egne meninger, er det et klart tegn på at det viktigste er å «ha rett», og ikke å finne svaret på spørsmålet.

Så lenge forskningen ikke er entydig og gir oss noen klare svar, må et minstekrav være at man i det minste er åpen om at vi ikke kan trekke noen klare konklusjoner, og at vi inntil videre i stor grad baserer oss på hypoteser og konsensus, ikke klare beviser. Nå må det understrekes at forskningen nok aldri kommer til å gi oss noen klare svar når det kommer til kosthold, men jo mer informasjon som blir tilgjengelig, jo bedre grunnlag har vi for å gi anbefalinger.

Hva mener du? Hva må til for å få til en god debatt?

7 kommentarer tilOppskriften på en god kostdebatt?

  • Ann-Kristin Andreassen

    Første steget tiL en god debatt er å vite hva man prater om. Gang på gang har jeg havnet i debatter hvor det viser seg at motparten ikke har det grunnlaget som skal til for at debatten skal være matnyttig. F.eks når det gjelder debatten om mettet fett, og man spør «men hvorfor mener du at mettet fett er farlig?», hvorpå motparten repliserer at dette er noe alle vet, uten at vedkommende kan grunnlegge påstanden sin ytterligere.

    Det andre steget er å holde debatten saklig, uten personangrep og hetsing eller utpreget «kranglig».

    Det tredje steget er å ha ett åpent sinn og respekt for motpartens meninger. Istede for å avfeie en påstand kan du si «hvorfor mener du at det er sånn?», også lærer du kanskje noe selv også.

    • Vegard

      Mange gode poenger Ann-Kristin! Behovet for å ha rett har helt klart overskygget ønsket om å finne ut hva som er rett. Jeg klarer ikke å fatte hvordan folk i høye posisjoner i ernæringsnorge kan være så lite interessert i å høre på hva andre har å si, og fremstå som om de allerede sitter på fasiten. Jeg synes faktisk det er ganske provoserende!

      At andre folk uten noe faglig bakgrunn går rundt med ulike overbevisninger er ikke så rart, så klare signaler som kommer «ovenfra».

  • Asbjørn

    «God debatt», ja. To ord som tilsammen er ganske mangefasettert.

    Starter med noen tanker om det siste ordet; debatt. Debatt, ordskifte og meningsutveksling er så og si synonymer (se http://snl.no/debatt).

    I mine øyne kan en debatt være preget av tre typer kommunikasjon:
    Multimonolog – debattantene legger frem sine meninger, punktum. Målet er at alle skal få si sitt.
    Dialog – debattantene legger frem sine egne meninger, men gjør også tydelige forsøk på å skjønne andre debattanters meninger og argumentasjonrekker – gjerne gjennom å stille oppklarende spørsmål etc. Målet med dialog er forståelse – alle skal skjønne hvordan hver av debattantenes kart over verden ser ut, uten nødvendgvis å være enig i at kartene er korrekte.
    Diskusjon – debattantene angriper svake punkter i andres aregumentasjonsrekker, og fremhever styrkene ved sine egne – fortrinnsvis målt opp mot realitetenes virkelighet. Dialog er oftest en forutsetning og en forløper for diskusjon. Målet er å komme til en felles enighet – alle skal kunne akseptere ett kart over verden som det korrekte, forhåpentligvis det som stemmer overens med det faktiske terrenget (empiri). Et slikt mål nås sjeldent, men da kan man i hvertfall bli enige om hvilke områder man er uenige/enige om.

    Store deler av kostholdsdebatten i massemedia-Norge synes bare nå og da å bevege seg ut av multimonolog-modusen, hvordan kan det ha seg?

    Vel, jeg tror det har ganske mye å gjøre med eierskapet til de store debattarenaene; hva ønsker eierne av papir- og nettavisene og TV-selskapene? Min påstand er at arena-eierne i første rekke ønsker publikum – og med det abonnenter og annonsekroner. Og de ønsker publikum igjen og igjen og igjen. En debatt som sørger for dette, er en god debatt.

    Og hva ønsker publikum? Slett ikke alle ønsker en debatt som fører frem til forståele og enighet, mange vil (høyst forståelig) ha underholdning. En debatt som sørger for underholdning blir da en god debatt. Underholdning i form av spissformuleringer som de kan kjenne seg igjen i og støtte/mislike – engasjement og konflikt. Da kan man følge med også på neste debatt om temaet. Og en neste debatt blir det jo selvsagt – for forståelse og enighet ble jo ikke resultatet denne gangen heller…

    Hvis man med god debatt mener en diskusjon som man kan få økt forståelse og kunnskap fra, tror jeg man i stor grad må bevege seg vekk fra massemedia, og over i debatter på mindre nisjepregede arenaer, der faglig entusiasme overskygger (eller lever side om side med) kommersen. Der kan arena-eiere, debattanter og publikum faktisk ha en felles interesse av å sammen finne «det beste kartet».

    (Nå skal det i parantes bemerkes at jeg oppfatter kosthold og ernæring som et felt hvor det er enkelt å lage underholdning – det finnes debattanter med svært ulike kart over verden. Det kritiske innenfor feltet synes å ha vært relativt lave krav til samsvar mellom kart og terreng – så lenge kartet ser fint ut, er det liksom ikke så interessant at terrenget faktisk ser annerledes ut. Da blir fagfeltet et svært enkelt «offer» i en kommers-avhengig massemediadebatt, slik jeg beskrev det ovenfor. For øvrig oppfatter jeg at fagfeltet omfatter temmelig konglomeratiske sammenhenger som kan være vanskelig å få overblikk over – dette er slett ingen unnskyldning for å overse terrenget, det er tvert imot god grunn til å være enda mer nøye med å sørge for samsvar mellom kart og terreng.)

    • Vegard

      Interessante refleksjoner Asbjørn! Når jeg skriver god debatt, så tenker jeg hovedsakelig på utfallet, at det skal komme folkehelsen til gode. En multimonolog er i dette tilfellet lite fruktbart, siden man ikke kommer noe nærmere en enighet med slike diskusjoner.

      Jeg har lenge ment at media har ødelagt det som kunne vært en konstruktiv debatt. Jeg tror, som du sier, at man måtte skiftet arena for debatten for å muliggjøre dette!

      Samtidig er det et poeng at en endring sannsynligvis må komme nedenfra, men paralellt med dette burde det foregå diskusjon og dialog mellom de som sitter høyt oppe i ernæringsnorge, noe jeg ikke har inntrykk av at er tilfelle!

  • Mange gode poenger her! Som nevnt over mener jeg også at noe av det viktigste er å ha litt ydmykhet. Ernæringslæren er en relativt ny vitenskap – og som vi nå ser er det mulig «vi» har dratt for raske konklusjoner. Man mister ikke ansikt om man tør å konfrontere dette, men faktisk se på om nye data og tolkninger av data har noe for seg. Det viser at målet er god helse, ikke å enten sitte på fasiten eller ta feil. 🙂

    • Vegard

      Ydmykhet er absolutt en nødvendig egenskap om debatten skal føre fram til noe positivt. Så lenge alle står på sitt, og ikke vil høre på hva de andre har å si, eller i det minste ønsker å forstå motparten, så blir vi stående der vi er i dag.

  • Et kjempe fint innlegg, som rett og slett satte ord på akkurat det som foregår i media nå.

    Tenkte bare å påpeke at det er vanskelig å komme til en enighet i media når Christian Drevon, som er forsker og ernæringsekspert, er VG´s høyre hånd inne helse. Han uttaler seg om det ene og det andre som faktisk har blitt det dere snakker om ovenfor » å ha rett» prinsippet. DET gjør det vanskelig for folket å få tillit til andre på banen, som kanskje ikke har den relevante utdannelsen, men kanskje sitter på mange års kunnskap og forskning likevel. Det er en tung utdannelse han har og for litt siden uttalte han seg feks om supermat. Han påstod at dette var i beste fall lureri.

    Dette skapte jo selvfølgelig en enorm debatt, når supermat er mat med medisinsk effekt, nettopp fordi den er økologisk dyrket på kontinenter hvor det er sol og varme hver eneste dag og bøndene behandler maten med kjærlighet. Denne typen mat er så proppfull av næring at den dermed har fått navnet supermat, nettop fordi den vil gi oss mennesker næring som før i tiden var helt normalt, men nå til dags er en sjelden vare i mange land, pga kaldt klima og overdyrket jord.

    Hvordan kan man sitte som en ekspert og påstå at denne type mat i beste fall er lureri? I 1974 i WHO ut og sa at de anbefalt algen Spirulina (supermat) på det sterkeste, som en av de MEST næringsrike matvarene på denne kloden og er fortsatt anbefalt den dag idag. Og dette er jo bare et produkt av mange!

    Så sitter vi med VG sin ekspert som sier at dette bare er lureri og svindel.

    Ikke det at man skal løpe og kjøpe supermat på krukker, men det å åpne øyene for at nettopp fersk, økolgisk mat som er proppfull av næring er et bedre valg enn grønnsaker som ikke klarer å vokse opp av seg selv og dermed må kjemikalsk sprayes for å klare å vokse opp. Før 2 verdenskrig lagde alle mat fra scratch, men da frossen mat kom for ca 60 år siden endret mye seg. Og idag er det å kunne kokkelere på kjøkkenet med fersk mat ansett som en «kunst» og en unik egenskap. Vi er rett og slett selvdestruktive og de fleste nekter å innrømme det.

    Hvordan ligger vi da egentlig ann? Når tunge akademikere som Drevon mener at denne typen mat er lureri? For min del får det meg til å bli redd for at denne epidemien med sykdommer ikke vil få en nedgang, men vil fortsette som før eller bli enda værre for.

    Man mister tillit, ikke bare til en, men da til så mange, ettersom det man vil naturlig tenke at dette er noe mange er enige i. (feks ved å lese debattene som ligger under Drevons utsagn).

    Vi må også innse at vi er ved et paradigme. Vi må se at samtidig som helsen har gått nedover, så var ikke helsen før i tiden perfekt heller. Så hva må gjøres? Jo, vi må forske mer! Ny forskning viser jo til helt andre resultater enn mange som ble vist før i tiden! De nye har ikke kommet i legebøkene enda, dermed vil flere mennesker som utdannes til feks leger, gå ut og tro at det de har lært er sånn det er og sånn er det bare. Skummelt! Visste dere forresten i en undersøkelse jeg gjorde med medisinstudenter så svarte 5 av 6 at de ikke kunne huske å ha hatt neo særlig om ernæring i de 6 årene de studerte? Hvordan skal en lege kunne hjelpe oss med andre muligheter enn medisiner da?

    Og når det gjelder lavkarbo så har Vegard så rett her, man må fokusere på hva som er sunn lavkarbo og hva som er usunn lavkarbo. Kutter man ut det meste som er usunt så lever du automatisk et lavkarbokosthold, da man kanskje sitter igjen med 20% karbohydrater i kosten daglig, noe som ansees for å være lavkarbo. Altså kutte ut de korte karbohydratene og innta de lange.

    Helsenorge må ta en ordentlig oppvask snart før et samfunn som allerede sliter med så mange livsstilsykdommer, blir enda værre pga feks en diett som lavkarbo som nå er «det nye» (den uriktige vel og merke).

    Godt å slippe ut litt her kjente jeg, takk for meg!;)

Legg igjen en kommentar til Vegard Avbryt svar

  

  

  

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.